Jeg husker tilbake i gamle dager når man falt, så var det smerten og eventuelle sår som gjorde at man bekymret seg. Når man blir eldre endrer det seg. Faller jeg på gata så er jeg fort som faen oppe igjen og later som ingenting. Bare går videre. Om jeg så har et brukket ben.
Mitt verste fall i så måte var når jeg dusjet en morgen i Rotebro. Man sto og dusjet i badekaret der som de andre stedene jeg bodde i Sverige . Vi var 2 gutter i 20 årene som delte leiligheten, så det var som oftest liten sjangs for å skli i det badekaret. Det var naturlig feste der for å si det sånn.
Helt til en dag hvor Fredrik, min roomie hadde bestemt seg for å tilbakeføre badekaret til sin originale hvithet. Uten å fortelle meg selvfølgelig.
Så jeg morgenen etter står opp trøtt og jævlig, går inn på badet. Står der og strekker meg litt i min nakne storhet.(for alle som tenker ekkelt her: æsj på dere!) Hvis alle kan se for seg en naken, bleik, ganske feit mann står og strekker seg nå… Der reddet jeg nok dagen til en del ja.
Skrur på dusjen. Går og ser meg litt i speilet igjen. tester litt hårfrisyrer mens vannet får varme på seg, noe som tok litt tid der siden det var fjernvarme.
Skritter opp i badekaret, når jeg er oppe med begge beina i karet, tar et skritt mot der vannet er, så sklir jeg. Ja plutselig ser jeg føttene mine i samme høyde som hodet mitt og hodet mitt har ikke sunket noe.
Det er her jeg rekker å tenke; sattan så flaut dette blir. Her er jeg naken, jeg kommer nok til å brekke bein og lemmer, jeg er naken på badet med låst dør. for at ambulanse personalet skal komme seg inn her så må de bryte ned døra, da må de sikkert kalle inn brannvesenet som kommer med tolv staute menn, som bruker øks for å bryte gjennom.. De kommer til å løpe inn på badet og se meg forvridd, naken og sikkert gråtende.
Alt dette rekker jeg å tenke før jeg lander.
Tingen er at det aldri falt meg inn å tenke på eller grue meg til at det sikkert kom til å gjøre vondt. Det var så langt ut i prioriteringsrekken, at jeg ikke rakk å tenke på det i den evigheten det tok før jeg traff badekaret med et brak som sikkert det fortsatt blir snakket om i Stockholm. Hvis du noen gang har prompet i et badekar og hørt det kan du bare tenke deg hvordan det lyder når en fullvoksen feit mann faller i det.
Jeg ble ikke skadet. Jeg fikk noen imponerende blåmerker på bakre del av kroppen. jeg vekte Fredrik som sov fortsatt. Så jeg rakk å bli ledd av før jeg dro på jobb. Noe som alltid er en bra start på dagen.
Haha! Dette er en fin historie, husker du var litt små flau når du kom på jobb.
Men den beste historien var når du tryna på sykkelen, og vi bare lo av deg. Du hadde skrubb så på hånda og var litt arbeidsufør, og siden vi ikke ga deg noen medlidenhet så ringte du mamma, dust, og det først hun spurte om var om det var hull i buksa! Godt og se at hun er glad i deg! Nesten litt som Riises mamma, kanskje din mor skal logge seg inn her og si at du er en bra mann?