Nok en Sverige-anekdote, så ta hånda ut av buksa for det er ikke en sånn historie.

Søndag formiddag på Rotebro så spiste, stort sett atom-lagreren (som er tidligere nevnt i pinligste morgen posten) og jeg frokost litt ute på dagen på kjøkkenet.

Ut fra kjøkkenvinduet så vi rett ut til inngangsdørene til leilighetsrekka ovenfor oss.

Grunnen for at jeg gir deg denne til nå helt meningsløse opplysningen er at denne søndagen så så vi at det kom en av disse østeuropeiske blyanttegningselgerne. En av disse som bare er et hakk over og måtte selge rumpa si. Så hun selger forseggjorte blyantegninger av bjørner og tigere og sånt i stedet. Hun startet å ringe på dørene på motsatt side av oss og jobbet seg bortover dørene.

Siden det var en kjedelig søndag og begge egentlig hadde en ganske skrudd sans for humor så kunne vi ikke la denne sjansen gå i fra oss. Vi la den mest geniale planen noensinne er blit lagt for å bli kvitt dørselgere engang for alle.

Siden Atom-lageren jobbet i lab så hadde han en hvit labfrakk hjemme. Og vernebriller. Hvorfor han hadde dette hjemme, forstyrrer meg også litt nå i ettertid. Men han måtte vel kvitte seg med likene på en eller annen måte. Så greit og ikke få syre i øynene i den prosessen.

Så atom-lagreren en høy, tynn mann med helt vilt hår tar på seg den hvite labfrakken og de tykke vernebrillene (sånne med svart innfatning). Jeg hjelper han å sprute ketsjup på frakken og gni inn den store Global forskjærskniven med ketsjup. Og så er det bare å ta oppstilling, han i gangen og jeg på badet. Og det tok tid før hun kom skal jeg si dere.

Jeg tror aldri to menn har fnist så mye noen gang, som når vi ventet på at ringeklokka skulle ringe.

Så når endelig den stakkars østeuropeiske jenta ringte på så rev atom-lageren opp døra og spurte kaldt og rolig ”vil du komme inn unge frøken?” Som var mitt cue for å starte og gråte og ynke meg høyt på badet.

Så hvis vi kan tenke oss dette fra hennes synsvinkel; hun har akkurat ringt på en dør. Ut kommer en mann som ser klin gal ut med hvit frakk som tilsynelatende har blodflekker på seg, tykke vernebriller og en diger kniv, også med blod på. Samtidig som hun hører noen gråte og ynke seg inne i leiligheten. Jeg kan tenke meg at det var en hel del andre ting hun hadde lyst til, enn å gå inn i den leiligheten.

Og hun svarer faktisk nei. Og starter merkelig nok å beine nedover veien. Hun fikk utrolig dårlig tid plutselig. Og jeg og atom-lageren knekker sammen, og klarer ikke å slutte å le. Jeg har aldri hatt så vondt i magen noensinne.

Det var hysterisk morsomt helt til vi kom på at det fantes jo ingen grunn i verden for at hun ikke skulle melde oss til politiet. Og at innsatsstyrken kunne komme sprettende inn hvert øyeblikk. Tanken på dette fikk dempet latteren noe. Ikke helt, men nok til at vi ble mobile nok til å gå og se ut av vinduet. Hvor det var så stille som det bare kan være i et svensk borettslag på en søndag.

Politiet kom aldri. Men det kom aldri noen nye dørselger heller. Ikke Jehovas vitner heller, noe som bare styrker mistanken om at dette er organisasjoner som samarbeider om hvor det finnes lettlurte folk.

Nå er det bare å finne en måte å skremme telefonselgere for godt….

Trackback URI | Comments RSS