Jeg har utviklet en ny hobby. Den går ut på å spise sjokolade mens jeg ser på slankekrigen. Det er helt fantastisk. Det er kanskje ikke så mye en hobby som en taper som gjennom tven tror han mobber feitinger, men jeg liker det.

På nesten samme tema. Jeg hadde besøk av mine besteforeldre og mine foreldre på søndag. Og etter at min mor var her så ringte hun min søster for at min søster skulle snakke med meg om det var noe galt siden jeg var blitt så tynn. Min mor kunne jo ikke si noe selv selvfølgelig for hun vil ikke virke som en bekymret mor, det er så klisjé mener hun. Så hun mener at det virker mye bedre at min søster ringer meg og sier: ”mamma synes du er blitt så tynn. Er det noe galt eller?”

Nå skal det også sies at det skal fortsatt 10-15 kilo till før jeg er tynn og jeg er 25 så jeg trenger ikke min mor til å passe på meg..

Og ved den siste setningen der så passer det å fortelle om da jeg falt på sykkel.

Jeg har får noen ganger for meg prosjekter. Ett av de prosjektene som kommer tilbake flere ganger er sykle til jobben prosjektet.

Siden jeg ikke har verdens beste hånd øye koordinasjon alltid og ikke er veldig grasiøs så er det egentlig ikke en så veldig god ide å sykle for meg. Noe jeg beviste ved å kælve skikkelig på vei til jobben. Si at det var et stort fall er jo egentlig en overdrivelse, jeg fikk et lite skrubbsår på hånda og var på sykkelen nesten før jeg landet og så rundt meg om noen hadde sett det. Noen hadde selvfølgelig sett det siden jeg datt foran ungdomskolen på Rotebro…

Aaanyway så syklet (jada det er for mange finitte verb her) jeg til jobb og klagde over mitt fall og søkte sympati hos mine gode kollegaer. De lo alle av meg som de toalett-tørkene de var. Så jeg tenkte at jeg ringer min mor! Hun forstår.

Min mor er en sparsommelig dame. Hver gang jeg kjøper meg nye sko, bukser eller jakker så får jeg høre, ”så dyre ‘sett inn gjenstad her’ har aldri jeg hatt råd til” Pluss at hun er hellig overbevist om at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.

Dette betyr da at når jeg ringte hjem og sa jeg hadde falt av sykkelen så var ikke det første hun spurte om det var godt bra med meg, om jeg var skadet etc. Nei det hun spør om var: ”det ble vel ikke hull på buksa din, gjorde det?” Ingen sympati og hente der heller nei.

Men passe på meg selv kan jeg.