Denne historien ble så lang at jeg tenkte at jeg skulle dele den opp i to deler. Litt sånn radioteater. Del 1 i dag. Del 2 med den spennende avslutningen kommer i morgen

—-

På lørdag så var jeg og alle andre i Oslo ute. Jeg var ute med en kompis (eller egentlig en bekjent som gjerne vil være kompis) for og være den som tar meg av venninnene. Jeg er best på det.

Min kompis er han som står på hendene og drikker samtidig for å imponere, som jeg prøvde i Irland med særdeles lite hell. Han gjør det ikke primært for å vise at han kan stå på hendene, han løsner t-skjorta fra buksa først sånn at den faller ned og viser magen hans, når han står på hendene. Hans mage er i en slik stand at den gjør det langt enklere å få med seg jenter hjem. Dette virker hver gang, jenter er så enkle iblant.

Men for at dette skal virke så trenger han meg til å ta meg av venninner… Noe jeg blitt ganske flink til. Er ikke noe annet enn å stå å være morsom på hans bekostning, så har jeg stort sett et velvillig publikum. For at alle jenter som ikke er i senter for hans oppmerksomhet synes jo selvfølgelig at han er en kjempe teit showoff, noe han selvfølgelig er. Men det funker for han. Og jeg er for at alle skal spille med de kortene de har fått, så jeg synes det er greit.

Så jeg snakker med venninnen, som er ei søt ung kvinne, som ler høflig av vitsene mine. Så kommer det en fyr bort som starter med setningen ”Fellini snakker virkelig til følelsene mine. Jeg synes at det fjaset fra Hollywood som bare snakker til ballene mine ikke gir noe substans tilbake.” Helt uten noen foranledning så kommer han og sier dette…

Jeg har en lei tendens til å møte pretensiøse mennesker på byen. Han jazzfyren fra Rema reklamen er en typisk fyr som jeg hadde endt opp med å snakke med.

Jeg kvitterer selvfølgelig med at det er sikkert siden Hollywood ikke finner ballene hans at han ikke får noe ut av det. Han ser på meg og fnyser og synes jeg sikkert er den teiteste fyren i Oslo. Hvorpå han stiller seg halvveis mellom meg og den søte unge kvinnen, Og fortsetter å prate om hvordan han så lyset når han så 8½ og at La dolce vita burde vært kåret til den bestefilmen noensinne laget. Ikke Citizen Kane. Som bare har blitt kåret til det siden den er amerikansk…

Mens han står og lirer av seg innøvde filmsetninger som han har pugget rett ut av IMDB, så står jeg litt halvveis bak han og tuller og fjaser sånn at søt ung kvinne skal fnise. Hun får jo selvfølgelig ikke sagt noe siden herr pretensiøs er så full av seg selv. Når han merker at jeg tuller og fjaser bak ryggen sin så snur han seg mot meg og spør meg om min favorittfilm. Dette er jo selvfølgelig en felle. Hvor han vil at jeg skal si en Tarantinofilm så han kan ramse opp sin imdb trivia om hvor Tarantino har stjålet alt fra eller enda bedre jeg sier Ringenes Herre og han kan holde en halvtimes foredrag om hvorfor ekte skuespill som sære franske filmer hadde på 50tallet alltid vil være overlegent nymotens datagenerert underholdning.

Jeg svarer selvfølgelig ”10 things i hate about you” for jeg har faktisk snakket med jenter før. Dette er en ytterst drittfilm som jeg har sett 5 ganger og vært underholdt hver gang. Men det som er viktigere er at jeg ikke vet om en jente som ikke synes dette er den søteste filmen i universet.

Oi oi oi hvor feil jeg hadde på at dette var en god film. Det var jo en masseprodusert smørje fra Hollywood, pluss at den var en radbrekning av Shakespare. Til dette hadde jeg ikke noe annet svar enn: ”Men Heath Ledger var jo så søt…” mens jeg holder øyekontakt med søt ung kvinne.

Og her brister det for søt ung kvinne hun bryter ut i latter og herr pretensiøs begynner også å le. Siden han tror jeg har driti meg ut, og røpet meg som femihomo. Fordi han har så uendelig mer rett at Fellini er overlegen amerikansk high school film på alle måter. Det han ikke skjønner er at han har så uendelig liten tiss selvinnsikt at han ikke forstår når han har bæsjet på leggen.

Trackback URI | Comments RSS