Denne historien ble så lang at jeg at jeg delte den opp i to deler. Litt sånn radioteater. Del 1 var i går, hvor jeg endte med en setning som bare var promp unna å oppnå perfeksjon. Del 2 med den spennende avslutningen kommer her:

—

Jeg mener at er du virkelig mann så svarer du Goodfellas på spørsmålet om beste film. Det er ikke noe annet akseptabelt svar. Og svarer man noe annet så er man en jentemann. Så er det slått fast. Jeg sier aldri dette til herr pretensiøs, siden noe som aldri skjer meg hender:

Søt ung kvinne tar meg i hånden og sier vi må gå vi til herr pretensiøs, og trekker meg ut av lokalet.

Dette var jeg ikke forberedt på. Og egentlig så burde jeg ikke gå, siden jeg egentlig bare skal holde søt ung kvinne opptatt. Sånn at min kompis kan få med seg søt ung kvinne sin venninne vakker men teit ung kvinne hjem. Og da er det en dødssynd å stikke av med venninnen, for det gjør det så mye vanskeligere for min kompis å komme noen vei. Siden hans utvalgte nå sikkert vil hjem siden hun ikke har den tryggheten som er i sin suttevenninneklut som jenter trenger.

Men så bestemte jeg meg for at han egentlig er mer en bekjent enn en venn. Og dessuten er jeg en ganske dårlig kamerat fra begynnelsen av så han kunne ikke vente annet. Så jeg forlater han og offrer han ikke en tanke når jeg gjør det.

Søt ung kvinne og jeg hadde ikke så mye å prate om annet enn at vi hermet herr pretensiøs mens vi gikk oppover Toftesgate i Oslonatten. Det var spesielt viktig å få akkurat den rette nasale stemmen mens man sa ting som ”ja den filmen viste virkelig hvordan trykket i en liten landsby kan virke inn på sinnet til unge post-verdenskrigsmenn”

Vi har det faktisk genuint morsomt der vi går, og jeg har ingen aning om hva navnet hennes er. Hun vet mitt så jeg burde nok kunne hennes. Og jeg kjenner en krypende umandig panikk over at jeg følger en søt ung kvinne som jeg ikke har noen aning om hva heter mot hennes leilighet.

Jeg prøvde. Jeg lover, jeg prøvde å se på ringeklokka, men ansiktet hennes var i veien. Så prøvde jeg å se på døra, men jammen var ikke ansiktet hennes i veien her også. Og så var ikke navn viktige lengre.

Jeg sover dårlig på fremmede steder, nei la meg forandre litt på det. Jeg sover dårlig i fremmede senger når jeg ikke er alene i dem. Og jeg synes disse situasjonene er veldig vanskelige. Man har lyst til å krype inntil og kose med personen man deler seng med, men fordi jeg ikke er helt sikker på hva situasjonen er så er ikke det noe alternativ. Og jeg vet at hvis jeg sovner så kommer jeg til å våkne med armen rundt henne. Hvis jeg virkelig vil unngå dette så bør jeg ikke sovne her.

Så klokken 5 bestemmer jeg meg for at det er nok (les: jeg feiger ut), og jeg går hjem. Siden jeg har liten lyst til å vekke henne så sniker jeg meg stille som en ninja ut av senga (les: jeg faller ut av senga, velter en lampe og tråkker på noe vondt som gjør at jeg banner høyt.) og kler på meg. Hun våkner ikke.

Men før jeg forlater leiligheten så har jeg dilemmaet om jeg vil treffe henne igjen. Hun er litt som marsipankake. Noe man har lyst på som idé, men når man får det så holder det stort sett med en bit.

Hun er ikke helt hva jeg leter etter, men så er jeg såpass idiot at jeg ikke er den rette til å bestemme hva jeg leter etter. Og jeg har jo lyst å høre henne le igjen.

Jeg legger igjen telefonnummeret mitt. Jeg har fortsatt ingen aning om hva hun heter for jeg var ikke smart nok til å sjekke døra når jeg gikk ut i Oslonatten igjen.

Trackback URI | Comments RSS