Jeg har hatt Disney Channel en stund og siden jeg er en så patetisk ensom person så har jeg sett ganske mye på den kanalen. Ok har bare sett på Disney Channel når det er repriser på Discovery channel da. Så det betyr rundt 23 timer i døgnet. Å se Disneyfilmer er også en grei måte å unngå å ta stilling til ting i livet sitt, som om jeg burde ringe, burde jeg flytte til Bergen og slikt.

Det er noen ting jeg har oppdaget i Disneyuniverset jeg har oppdaget og vil dele med dere seks som leser på denne siden.

Luredød. I noen av filmene så ser det ut til at noen dør, og alt er bare trist og leit. Og verden blir rett og slett et tristere sted og være. Jeg vil aldri innrømme at jeg gråter av tegnefilm selvfølgelig, men nesten så trist er det. Men så akkurat når det er på sitt tristeste så kommer den døde fyren tilbake. Som om han bare kødda. Og alle ler og livet går tilbake til normalt og alle er lykkelige. Nå vil jeg gjøre noe klart for alle. Hvis noen som jeg kjenner og holder av hadde tulledød, og jeg hadde trodd jeg hadde mistet de om det så bare var for et minutt. Og de så hadde kommet tilbake med et lurt smil og sa ”tulla” jeg hadde flykicka de Trondheim hvor han trønderen min hadde klinka de tilbake med et balltre. Dette er ikke en kul ting å gjøre!

Kjærlighet. Man kan skylde dårlig kjærlighetsliv på hva man vil. Jeg liker å skylde på Disney. Det er nok Disney sin skyld at jeg ikke klarer å finne noen. For i Disney filmer så oppstår kjærlighet stortsett etter å tilfeldigvis sett noen på torget eller i et fjernt barndomsminne. Dette funker ikke folkens. Jenter over hele verden venter på at en ganske barsk, men likevel litt disneyfeminin mann skal se dere når dere går på torget eller skal komme og redde dere fra noe stort og grønt. Og menn over hele verden tror sannsynligvis at bare en jente har vakre øyne og blunker fint er hun et godt menneske. Dette er jo selvfølgelig feil, hun er en pengespisende-skokjøpende-demon som bare vil ha oppmerksomhet så hun kan føle seg bedre med seg selv.

Ikke nok fornærmelser. Favoritt delen min av Aladdin er nå Aladdin sier til Apu. ”se på det Apu, jeg har aldri sett en hest med to rumper før” Det er absolutt for lite fornærmelser i Disney filmer. Alle vet jo at det er ikke noe morsommere enn det. Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, og barn trenger å lære seg noen gode fornærmelser. I den virkelig verden er dette viktig, og ingenting jeg liker bedre enn når noen virkelig forsøker å fornærme meg. Da blir jeg rent litt forelsket i personen.

Bryte ut i sang. Dette er ikke noe jeg har et problem med i Disney filmer, men i den virkelige verdenen. Hvorfor skjer ikke dette? De fleste av oss har forferdlige sangstemmer jeg inkludert x2, men det er jo morsomt likevel. Hvorfor er det ikke sånn at man kan gå i parken og plutselig så bryter vi ut en sang med koreografert dans med paraplyer i et sjakkbrettmønster. Jeg har sett litt på bollywood filmer og det skjer hele tiden i India etter hva jeg skjønner så det burde kunne skje her også. Min favorittsang-greie er når de onde forteller sine underordnete sitt plot i sang uten å bomme på en tone. Hvis folk får til det så er jeg for at de tar over verden og blir ondverdenshersker, for det er så jævlig kult

– putt inn vittig avslutning her

Trackback URI | Comments RSS