Dette er den lengste historien jeg har skrevet her på lordx.org. Jeg delte den opp i november. Men nå kommer den for første og eneste gang som en sammenhengende historie. Ja en directors cut om du vil.

På lørdag så var jeg og alle andre i Oslo ute. Jeg var ute med en kompis (eller egentlig en bekjent som gjerne vil være kompis) for å være den som tar meg av venninnene. Jeg er best på det.

Min kompis er han som står på hendene og drikker samtidig for å imponere, som jeg prøvde i Irland med særdeles lite hell. Han gjør det ikke primært for å vise at han kan stå på hendene, han løsner t-skjorta fra buksa først sånn at den faller ned og viser magen hans, når han står på hendene. Hans mage er i en slik stand at den gjør det langt enklere å få med seg jenter hjem. Dette virker hver gang, jenter er så enkle iblant.

Men for at dette skal virke så trenger han meg til å ta meg av venninner… Noe jeg blitt ganske flink til. Er ikke noe annet enn å stå å være morsom på hans bekostning, så har jeg stort sett et velvillig publikum. For alle jenter som ikke er i senter for hans oppmerksomhet synes jo selvfølgelig at han er en kjempe teit showoff, noe han selvfølgelig er. Men det funker for han. Og jeg er for at alle skal spille med de kortene de har fått, så jeg synes det er helt greit.

Så jeg snakker med venninnen, som er ei søt ung kvinne, som ler høflig av vitsene mine. Så kommer det en fyr bort som starter med setningen ”Fellini snakker virkelig til følelsene mine. Jeg synes at det fjaset fra Hollywood som bare snakker til ballene mine ikke gir noe substans tilbake.” Helt uten noen foranledning så kommer han og sier dette…

Jeg har en lei tendens til å møte pretensiøse mennesker på byen. Han jazzfyren fra Rema reklamen er en typisk fyr som jeg hadde endt opp med å snakke med.

Jeg kvitterer selvfølgelig med at det er sikkert siden Hollywood ikke finner ballene hans at han ikke får noe ut av det. Han ser på meg og fnyser og synes jeg sikkert er den teiteste fyren i Oslo. Hvorpå han stiller seg halvveis mellom meg og den søte unge kvinnen, Og fortsetter å prate om hvordan han så lyset når han så 8½ og at La dolce vita burde vært kåret til den bestefilmen noensinne laget. Ikke Citizen Kane. Som bare har blitt kåret til det siden den er amerikansk…

Mens han står og lirer av seg innøvde filmsetninger som han har pugget rett ut av IMDB, så står jeg litt halvveis bak han og tuller og fjaser sånn at søt ung kvinne skal fnise. Hun får jo selvfølgelig ikke sagt noe siden herr pretensiøs er så full av seg selv. Når han merker at jeg tuller og fjaser bak ryggen sin så snur han seg mot meg og spør meg om min favorittfilm. Dette er jo selvfølgelig en felle. Hvor han vil at jeg skal si en Tarantinofilm så han kan ramse opp sin imdb trivia om hvor Tarantino har stjålet alt fra eller enda bedre jeg sier Ringenes Herre og han kan holde en halvtimes foredrag om hvorfor ekte skuespill som sære franske filmer hadde på 50tallet alltid vil være overlegent nymotens datagenerert underholdning.

Jeg svarer selvfølgelig ”10 things i hate about you” for jeg har faktisk snakket med jenter før. Dette er en ytterst drittfilm som jeg har sett 5 ganger og vært underholdt hver gang. Men det som er viktigere er at jeg ikke vet om en jente som ikke synes dette er den søteste filmen i universet, Og som ikke drømmer om en Heath Ledger som synger:

“You’re just too good to be true.
Can’t take my eyes off you.
You’d be like Heaven to touch.
I wanna hold you so much.
At long last love has arrived
And I thank God I’m alive.
You’re just too good to be true.
Can’t take my eyes off you.”

Bare til dem

Oi oi oi hvor feil jeg hadde på at dette var en god film. Det var jo en masseprodusert smørje fra Hollywood, pluss at den var en radbrekning av Shakespare. Til dette hadde jeg ikke noe annet svar enn: ”Men Heath Ledger var jo så søt…” mens jeg holder øyekontakt med søt ung kvinne.

Og her brister det for søt ung kvinne hun bryter ut i latter og herr pretensiøs begynner også å le. Siden han tror jeg har driti meg ut, og røpet meg som femihomo. Fordi han har så uendelig mer rett at Fellini er overlegen amerikansk high school film på alle måter. Det han ikke skjønner er at han har så uendelig liten tiss selvinnsikt at han ikke forstår når han har bæsjet på leggen.

Jeg mener at er du virkelig mann så svarer du Goodfellas på spørsmålet om beste film. Det er ikke noe annet akseptabelt svar. Og svarer man noe annet så er man en jentemann. Så er det slått fast. Jeg sier aldri dette til herr pretensiøs, siden noe som aldri skjer meg hender:

Søt ung kvinne tar meg i hånden og sier vi må gå vi til herr pretensiøs, og trekker meg ut av lokalet.

Dette var jeg ikke forberedt på. Og egentlig så burde jeg ikke gå, siden jeg egentlig bare skal holde søt ung kvinne opptatt. Sånn at min kompis kan få med seg søt ung kvinne sin venninne vakker, men teit ung kvinne hjem. Og da er det en dødssynd å stikke av med venninnen, for det gjør det så mye vanskeligere for min kompis å komme noen vei. Siden hans utvalgte nå sikkert vil hjem siden hun ikke har den tryggheten som hun har i sin suttevenninneklut.

Men så bestemte jeg meg for at han egentlig er mer en bekjent enn en venn. Og dessuten er jeg en ganske dårlig kamerat fra begynnelsen av så han kunne ikke vente annet. Så jeg forlater han og ofrer han ikke en tanke når jeg gjør det.

Søt ung kvinne og jeg hadde ikke så mye å prate om annet enn at vi hermet herr pretensiøs mens vi gikk oppover Toftesgate i Oslonatten. Det var spesielt viktig å få akkurat den rette nasale stemmen mens man sa ting som ”ja den filmen viste virkelig hvordan trykket i en liten landsby kan virke inn på sinnet til unge post-verdenskrigsmenn”

Vi har det faktisk genuint morsomt der vi går, og jeg har ingen aning om hva navnet hennes er. Hun vet mitt så jeg burde nok kunne hennes. Og jeg kjenner en krypende umandig panikk over at jeg følger en søt ung kvinne som jeg ikke har noen aning om hva heter mot hennes leilighet.

Jeg prøvde. Jeg lover, jeg prøvde å se på ringeklokka, men ansiktet hennes var i veien. Så prøvde jeg å se på døra, men jammen var ikke ansiktet hennes i veien her også. Og så var ikke navn viktige lengre.

Jeg sover dårlig på fremmede steder, nei la meg forandre litt på det. Jeg sover dårlig i fremmede senger når jeg ikke er alene i dem. Og jeg synes disse situasjonene er veldig vanskelige. Man har lyst til å krype inntil og kose med personen man deler seng med, men fordi jeg ikke er helt sikker på hva situasjonen er så er ikke det noe alternativ. Og jeg vet at hvis jeg sovner så kommer jeg til å våkne med armen rundt henne. Hvis jeg virkelig vil unngå dette så bør jeg ikke sovne her.

Så klokken 5 bestemmer jeg meg for at det er nok (les: jeg feiger ut), og jeg går hjem. Siden jeg har liten lyst til å vekke henne så sniker jeg meg stille som en ninja ut av senga (les: jeg faller ut av senga, velter en lampe og tråkker på noe vondt som gjør at jeg banner høyt.) Og kler på meg. Hun våkner ikke.

Men før jeg forlater leiligheten så har jeg dilemmaet om jeg vil treffe henne igjen. Hun er litt som marsipankake. Noe man har lyst på som idé, men når man får det så holder det stort sett med en bit.

Hun er ikke helt hva jeg leter etter, men så er jeg såpass idiot at jeg ikke er den rette til å bestemme hva jeg leter etter. Og jeg har jo lyst å høre henne le igjen.

Jeg legger igjen telefonnummeret mitt. Jeg har fortsatt ingen aning om hva hun heter for jeg var ikke smart nok til å sjekke døra når jeg gikk ut i Oslonatten igjen.

Etterord: jeg hørte aldri fra henne igjen. Jeg kom i kontakt med en annen veldig hyggelig ung kvinne rett etterpå som jeg burde ha ringt igjen for ca en måned siden. Ja jeg har dårlig samvittighet for det.

Trackback URI | Comments RSS