Vampyros lesbos. For en film. For et verk. For en stemning. For en musikk.

Jeg skal innrømme at jeg har sett flere Jess Franco filmer enn hva som er sømmelig. Og Vamyros lesbos er min store favoritt. Ikke bare blant Jess Franco filmer, men i hele europeisk exploitation filmsjangeren.

Det er noe med den flotte 70talls dekoren i denne filmen. Pluss det at den føles så erke europeisk som gjør den så severdig. Bare åpningsscenen hvor vi ser Soledad Merinda som spiller grevinne Carody ha et bisart sceneshow hvor hun kledd i undertøy med et stort rødt skjerf kler opp en naken og blond jente i et annet sett med undertøy. Mens en helt syk jazz med sitar spilles. Legg merke til det røde skjerfet…

Men mest av alt så er det jo Soldedad Miranda vi husker. Aldri før og ingen siden har vært så naturlig sexy på skjermen som Miranda er. Og det at hun på tragisk vis døde samme år som Vampyros Lesbos kom ut i en bilulykke gjør jo bare at hun når legende status. Hadde hun laget film i USA i stedet for Europa så hadde alle i verden visst hvem hun hadde vært. Hun hadde vært et ikon på linje med Marilyn Monroe og James Dean.

Har du ikke sett filmen så er det viktig for din europeiske dannelse at du løper ut og skaffer deg den med en gang. Europeisk exploitation filmsjangeren er virkelig den ene sanne europeiske filmsjangeren og Vampyros lesbos er et av høydepunktene i den.

Andre fredagsrumper:

Betty42 har Anja sin rompe (tror jeg liker rumpe bedre enn rompe, men så er jeg arrogant oslomann og da.)

Trackback URI | Comments RSS