Dere aner ikke hvor bra dere har det i Norge :P.

(mellomrommet i hjemme driter er puttet inn av kent siden ordet ble for langt og ødela layputen på siden. Marvin er altfor god i norsk til å ha mellomrom der)

Jeg er en person med få, om noen rutiner. Tar det meste i livet ganske laid back og på sparket. Men når det gjelder bæsjing (gud, jeg føler meg som en unge når jeg sier det…hehe) så er jeg skummelt på klokken rutinert. Hver dag ca 1 til 2 timer etter jeg er stått opp må jeg drite og så må jeg drite enten kl 15-16 eller ca en time etter nærmeste lunsj. Jau, bra man har orden på noe ;)

Og bare så det er sagt, driting gjøres uansett tid eller sted. Men med tanke på at jeg lukter som et 3 dager gammelt lik idet jeg jobber med saken så velger jeg avlukke med omhu selvsagt.

(PS: arkiver gjerne dette under TMI - To Much Info)

Man står ikke i dokø på jobb på samme måte som man gjør på et utested. Nei, på jobb handler det mer om å sveve tilsynelatende formålsløst rundt i nærheten av toalettene, mens man med spisser ører forsøker å fange opp lyden fra dørlåsen eller rennende vann i kranen. Når dette skjer, er det bare å smette rundt et hjørne, vente til personen har kommet ut og forsvunnet, og deretter - endelig - gå på do.

Dette fordi jeg 1) ikke liker å bli sett når jeg går inn på do og 2) ikke liker å vite hvem av kollegene mine som eventuelt har laget gasskammer på toalettet, i tilfelle det skulle få meg til å synes dårlig om dem.

Nåvel. Dette forsvinningsmomentet gjorde at det selvsagt innimelllom kom en jævel og snek i køen (riktignok uten å vite om det).

Det var forøvrig snakk om to toaletter, unisex, og et lite rom med en vask imellom. Jeg elsker mine gamle kolleger for den stilltiende overenskomsten vi hadde. Dersom to (eller flere) personer møttes i det lille rommet med vasken - vi ble jo dermed stående i kø også for å vaske hender - praktiserte vi ignoreringstaktikken. Vi lot rett og slett som om vi ikke la merke til hverandre.

Like etterpå kunne vi møtes ved kaffetrakteren i kantinen med joviale smil og hilsener, men på do rådet taushet og unvikende blikk. En dyd av nødvendighet.

1) Skolens dopapir. Kunsten var å skjønne at man ikke skulle la papir suge eller feste, men skrape. Jeg vedder på at det er en grossist med store hauger med konkurrerende dopapirmerker, der suge-, krølle-, spre- og skrapeevnen er vurdert på en skala fra grønn til rød.

2) Doer i Nord-Amerika har alt for mye vann i skåla! Backsplash!

3) Det er jo mye mye vanskeligere å tisse offentlig enn å bæsje offentlig! Problemet med offentlig dogang er at man blir anspent, men bæsjing innebærer vel nettopp å spenne muskler. Tissing, derimot, krever en zen-aktig ro som svinner hen med en gang noen andre er i samme kvartal…