Jeg vokste opp i et hjem der trening ble ganske uglesett. Fysisk fostring sto aldri på noen dagsorden. Men jeg ble sendt ut for å leke.

Jeg tror forrige gang min far løp, var når den svenske Baron Von Rosen og ”babies of Biafra” skavdronen hans. Fant det for godt å angripe norske skip i Nigeria under Biafrakrigen. Min far har alltid malerisk beskrevet hvordan han løp så fort at han brakk tåa si. Og at han serverte spagetti på boks med kuler i, i flere måneder etterpå. Samt hvor viktig det er å hate alle svensker for at de er nøytrale ryggradsløse-kujoner som bare skyter på ting som ikke kan skyte tilbake.

Jeg spilte fotball i tre år. Skåret aldri et mål. Og jeg gjorde mitt beste, jeg var liksom løpsmotoren på midtbanen. Bare jeg orket ikke å løpe så mye. Jeg skyldte på astmaen. Den eneste på laget som var dårligere enn meg var Bjarne. Bjarne var alltid med på alt. Og det eneste vi brukte han til var å gi han kokos, siden han het Bjarne. I Barnejustisen er Bjarne et navn man fortjener kokos av.

Jeg sluttet på fotballen etter tre år, siden de flyttet treninga til onsdager. Onsdag var speiderdagen. Og speideren var morsommere, for der trengte jeg ikke å skåre mål. Så jeg sluttet.

I speideren så skal man knyte knuter. Dette fikk ikke jeg til. Men speideren er litt mer lavterskeltilbud så der er det plass til de udugelige.

Speideren var supert. For foreldrene. De slapp av oss på fredager og kom og hentet oss på søndager igjen. Jeg kan ikke skjønne hvorfor ikke speideren er Norges største barne og ungdomsorganisasjon. Jeg vet mine foreldre satt pris på dette.

Andre fordeler med speideren er at de får ungene ut. Jeg var mye ute og lekte. For jeg fikk bare spille tvspill engang i blant, eller når pappa ville spille.

Jeg var ute i villaområdene i Rælingen og prøvde å finne noen å gjøre noe med. Bestekompisen min Martin bodde 5 minutter unna meg. 5 minutter hvis man løp gjennom skummelmannen sin hage. 10 hvis man gikk utenom. Skummelmannen døde av hjerteinfarkt engang på slutten av 80’tallet. Og diskusjonene gikk høyt blant oss hvem av oss som hadde fått det til. Siden Marius engang hadde dette og begynt å blø neseblod utenfor huset hans så fikk han æren.

Av alle skader så var blø neseblod den nest beste. Den beste var hull i hodet. Hull i hodet hadde en slags mytisk status.

Engang så tryna Hans i en stein og slo hull i hodet. Jeg husker fortsatt hvordan blodet sprutet opp av hodet hans, og at det så ut som en liten rødfontene når han løp skrikende hjem til moren sin. Moren hans var ikke spesielt glad når hun måtte stoppe blødningen til Hans, samtidig måtte svare på døren, der vi alle barna i området kom med grå og hvite ting fra åstedet som kunne være hjernen til Hans.

Hullet i hodet til Hans ble snakket om i år etterpå. Og han ble kjendis.

Vi lekte faktisk leker som 15 skritt rundt huset, boksen går, hvor fort kan du få Line til å gråte Og er bærene giftige?

Jeg hadde rekorden på å få Line til å gråte. Jeg fortalte Line at katten hennes var død, det tok 17,36 sekunder. Martin hadde fått klokke med stoppeklokke på. Siden Martin tok tiden, og at han trodde på meg når jeg sa at det passet dårlig for meg å bli tatt for å få Line til å gråte nå siden faren min hadde et svakt hjerte. Så ble Martin sendt på rommet sitt. Mens jeg kunne gå hjem og få brødskive med nugatti av Mamma.

Det var ikke noe mora til Hans var så redd for, som at vi skulle spise bær vi fant. Spesielt rognebær. Dette sa hun hver gang vi var hjemme hos Hans. Ikke spis bærene de er giftige, sa hun og vinket med pekefingeren sin. Ikke en smart ting å si til tre syv år gamle gutter, når den ene av de har en lillebror som gjør alt for sjokolade.

Vi lurte lillebroren til Martin til å sikkert spise en halv kilo rognebær. Nå må jeg jo selvfølgelig påpeke at dette var et fullt og helt kontrollert eksperiment. Vi var da ansvarsfulle. Han fikk tre og tre bær og mellom hver gang han fikk bær så ventet vi litt for å se om øynene hans ble hvite eller noe annet skjedde. Til slutt begynte han å gråte, når han skjønte at vi ikke hadde sjokolade og løp hjem til mammaen sin. på grunn av min fars svake hjerte så gikk jeg fri, og Martin fikk husarrest en uke.

Det var ikke så mye som var farlig i Rælingen. Annet en Hans sin mor sin skrekk for at vi spiste skumle bær så var vi ganske trygge.

Det farligste som fantes var jordveps. Det ikke noe som gjorde oss så redde som jordveps.

Når vi gikk i hundremeterskogen vår så var det alltid en av de større ungene som sa: ”nei, nå må vi nok stoppe, jeg synes jeg hører jordveps foran her” Lille Jørn ville da si noe som ”er det så farlig da?” hvorpå en av oss litt større og ansvarsfulle barna ville putte en trygg hånd på skulderen hans og si: ”Farlige? Jeg skal si de er farlige jeg! Broren til han ungdommen nedi gata, kjenner en, som kjenner en fyr som datt nede i et jordvepsebol, siden han ikke så seg for. Han ble stukket så mange ganger at han eksploderte. Og nå har Mamman hans han i et Norgesglass. Og mater han med babymat engang i uka.” Og alle de andre barna ville si noe som ”wow” ”ja jeg har hørt det jeg å” eller lignende. Utenom Anders Brilleslange selvfølgelig. Han sa alltid ting som: ”nei, det går ikke an! Hvis han er eksplodert så har han jo ikke noen munn å spise babymaten med”

Og den eneste måten å overbevise alle på var å si: ”jeg sverger! Ti kniver i hjerte, kors på halsen, håper å dø hvis jeg ljuger.” Jeg kan fortsatt høre gispet som går gjennom en barneforsamling når man sier det. For alle barn vet at sier man sverger og ti kniver i hjertet, håper å dø. Så dør man hvis man ljuger. Ja selv om det bare er en liten teknisk glipp så slipper man ikke unna. Man dør. Anders Brilleslange er fortsatt ikke fornøyd, så han starter å si noe. Og da er det ikke stort annet å gjøre enn å gi Bjarne kokos for å slippe unna.

Anders Brilleslange er snart ferdig på Jus forresten.

fortsettelse følger tror jeg…