Jeg har vært en sliten mann i desember. Jeg har faktisk måtte jobbe for lønna mi. Ja jeg vet. Det er jo en vederstyggelighet. Jeg trodde at jeg og de som betaler lønna mi hadde en grei avtale. Jeg sitter hele dagen og leser blogger på internett, de plager meg bare når det er høyst nødvendig og gir meg penger. Som jeg kan bruke på tekniske dippedutter og salsa.

Så her i uka frem til jul så var jeg så hadde jeg faktisk så mye å gjøre, kombinert med kaffe og klementiner. At jeg svarte på en email, mens jeg satt på do.

Ja jeg vet dette er kanskje den ekleste setningen du har lest på en stund så la oss ta en omvei.

Jeg husker jeg leste at når Oppenheimer så atombomba gå av første gangen så ble han skamfull. Og følte han måtte skrive et dikt om størrelsen av hva han hadde laget. (Jeg har også lest at under testingen av en gammabombe så sto Dr. Bruce Banner litt for nærme og hver gang han ble sint så ble han forvandlet til Hulken!)

Og det er ikke før nå jeg virkelig skjønner Oppenheimer. Jeg har alltid vært pro teknologi. Jeg har alltid vært han som har argumentert for all teknologisk fremskritt. Jeg er pro all tukling med skaperverk og nye matretter som kan inneholde salsa.

Men i disse superkule-fremtidstider hvor vi kan få tak i all informasjon vi kan håndtere. Og ikke bare kan vi få tak i det. Men vi kan få tak i det hvor som helst, når som helst. Akkurat nå så flyr sikkert hele kjendis.no gjennom kroppen din. For internett er ikke noe steder, det er overalt. Flyr gjennom luften som om du ikke var der engang. Jeg har til og med prøvd å få mobil dekning ved siden av Erna Solberg engang. Og det gikk. Gikk ned litt i dekning selvfølgelig, men det var dekning der.

Selv jeg synes det nærmer seg litt skummelt nå. For er det ikke skummelt at jeg uten å ta i noe med min fantasi kan tenke meg en verden hvor vi har kommunikasjonsimplantater operert inn i hjernen. Og så kan vi hver gang vi tenker ting som: ”mmm er litt sulten jeg, lurer på hva som hadde vært godt.” Få reklamer for ting med salsa på beamet rett inn i hjernen.

For vi lever allerede i en verden hvor Internettet er overalt. Ja det er så overalt at jeg sier det igjen. Jeg har sendt email mens jeg har bæsjet…

Finnes det ikke noe hellig lengre? Trenger vi virkelig så mye teknologi? Trengte egentlig Oppenheimer så mye bombe? Når man sender emailer mens man bæsjer er dette tanker som kverner rundt i hodet.

Jeg synes teknologi er superduper-fantastisk. men… nå har jeg virkelig blitt vekket opp til farene av den. Brutalt vekket opp. Ja jeg føler meg som en sexavhengig, som går ut av et hotellrom. Etter akkurat ha gjort seg ferdig med litt god gammeldags shemale-sex. Jeg føler meg som Jennifer Connolly i Requiem for a dream, rett etter at hun ble dobbeltpenetrert foran en masse kåtbukker. Så hun kan kjøpe sin neste dose dop. Jeg trengte jo ikke å sende den emailen, i midten av menneskeligavfallstoffer og hvite fliser. Jeg kunne jo ha ventet.

Trackback URI | Comments RSS